Kontrastenes tid

To uker har gått. To uker siden helse og omsorgsministeren erklærte pandemi og stoppet all aktivitet som kunne stenges av i det norske samfunnet. Det er global krise, og det berører oss alle.

Tenåringen ligger hjemme på sofaen og kjeder seg. Hun er mer enn lei av å surfe på telefonen og lengter etter skole, venner, hobbyer og aktiviteter, kort sagt helt vanlige hverdager. Det største problemet for barna mine er overskudd på tid. Dagene blir lange, og isolasjonen tærer på humøret.

Det er litt verre med min voksne omgangskrets. Noen driver egen business, og alt har stoppet opp over natten. Enten fordi det ikke er lov til å drive virksomhet, eller fordi kundene har blitt borte. Flere har blitt permittert. Venninner ringer og lurer på om vi skal gå tur i skogen midt på dagen, og det kryr av mennesker på turstiene før kl. 12:00 på en helt vanlig tirsdag. Folk rydder på loft og i kjeller, planter i hagen eller starter opp nye oppussingsprosjekter.

Mailboksen min flommer over med velmenende tips til hvordan jeg kan bruke tiden min. Det er tilbud om onlinetrening og digitale arrangement av alle slag. Utallige tilbud om noe meningsfylt som jeg kan fylle timene med når jeg likevel sitter hjemme. Jeg kan nesten få inntrykk av at samfunnet har gått i hvilemodus, og at alle plutselig har tid til overs.

Og så var det kanskje ikke helt sant likevel..

For det er virkelig kontrastenes tid. Jeg kjenner vel så mange som jobber til de nesten stuper. De som plutselig fikk en ny og supertravel hverdag. De som jobber i helsevesen, kolonialhandel, apotek eller med rengjøring. De som selger og utvikler tjenester som kan hjelpe oss når alt skal digitaliseres. De som har en samfunnskritisk funksjon, som kanskje må jobbe dobbelt fordi oppgavemengden øker, samtidig som gode og nære kolleger har blitt satt i karantene. Eller alle de som har en rolle i organisasjonen, som plutselig ble langt mer krevende over natten.

Alle lederne som nå må håndtere akutte endringer, permitteringer, ansatte som blir kritisk syke, finne ressurser for å erstatte ansatte i karantene eller isolasjon, omorganisere, eller bare endre på alle de handlingsplanene som var lagt den gangen verden var normal. De som må løse likviditetsutfordringer, de som lurer på om det er penger til å betale forfalte regninger og lønn til ansatte, eller de som rett og slett kjemper for at bedriften ikke skal gå konkurs.

Og så alle dere på HR, da ?

Dere som har ansvar for å ivareta menneskene i organisasjonen, lage strukturer og rammer som gjør at mennesker kan fungere på sitt aller beste når de er på jobb. Alle dere som nå står midt oppi permitteringsvarsler og vanskelige samtaler med mennesker i en sårbar situasjon. Alle dere som jobber med å sikre trygghet og forutsigbarhet i en usikker hverdag, dere som passer på internkommunikasjon, dere som må tenke på smittevern og beskyttelse av ansatte, og samtidig finne digitale løsninger for ulike arbeidsoppgaver. Alle dere som sørger for at livet i organisasjonen går mer eller mindre på skinner, selv om verden ble snudd på hodet over natten.

Det er digitalisering av arbeidsprosesser, online morgenmøter, sosiale sammenkomster på Slack, fredagsquiz på Kahoot, videokonferanser på Zoom, digitale workshops, fredagspils på Teams, osv. Både HR og ledere utvikler nye møteplasser som skaper tilhørighet, i en tid der mange føler seg litt alene, og det betyr så utrolig mye.

Rekruttering, onboarding og opplæringsaktiviteter er flyttet over på digital plattform i rekordfart. Man håndterer sykefravær og permisjoner med nye regler, utarbeider og følger opp HMS rutiner for ansatte i utsatte roller, lager arbeidsmiljøtiltak for ansatte på hjemmekontor og trener ledere som har fått nye og krevende utfordringer over natten.

Og alt dette mens dere selv sitter på hjemmekontor med brakkesyke barn som kjeder seg, holder hjemmeskole for en demotivert 9 åring, finner på nye leker til 5 åringen, trøster 15 åringen som savner kjæresten, og flytter rundt på katten som helst vil ligge midt oppå tastaturet når du skal Skype med sjefen. Man kan trygt si at det er en ny hverdag.

Jeg hører så mange fantastiske historier i disse dager ⭐

Historier om ekstraordinær innsats, ser alle de som deler tips til originale og kreative løsninger på sosiale medier, observerer lærerne som har kastet seg rundt og organisert en digital skolehverdag over natten. Det er så mye positiv stå-på vilje i samfunnet, og jeg må bare ta av meg hatten for innsatsen!

Kjenner at jeg blir ydmyk, stolt og imponert over den positive viljen, kreativiteten og fleksibiliteten, alt det som skapes og utrettes for å hjelpe. Det er virkelig kontrastenes tid. Og jeg merker at jeg blir litt redd for å lansere det som jeg har planlagt så lenge akkurat nå. Redd for å være en av dem som fyller mailboksen til travle HR ledere med forslag om webinarer, onlinekurs og andre ting som du kan bruke tiden din på. Redd for å være en av dem som maser. Redd for at det er feil tid.

Så kanskje jeg skal velge å sitte helt stille i båten? Bare vente litt, og ikke mase på noen av alle dere fantastiske menneskene som holder Norge i gang. Bare fordi menneskene i organisasjonen din trenger deg. Bare fordi oppmerksomheten din er et annet sted akkurat nå.

Eller kanskje jeg skal strekke ut en hånd? Si fra at vi er her. Fortelle at vi kommer til å tilby et unikt og spennende fellesskap for dere som liker å hjelpe andre, og for dere som synes det er fint å ta imot hjelp. Jeg tror jeg kan si det uten å mase.

Så for deg som har tid til å høre. Vi er her. Og vi vil gjerne ha deg med. Vi håper du vil være med oss på reisen når du får tid. Vi sees snart.