De verdifulle nettverkene

«Dette var sykt bra. Det er den aller beste samlingen jeg har vært på i hele mitt liv.» Den overraskende kommentaren kom fra en av deltakerne på vår fjerde fagsamling for læring- og utviklingsteamet. Vi hadde etablert en tradisjon for å samle opplæringsansvarlige fra flere land og ulike fagområder to ganger i året, med intensjon om nettverksbygging, faglig påfyll og videreutvikling av læringskonseptene.

Det var ikke overraskende at deltakeren likte samlingen. Vi fikk vanligvis veldig gode tilbakemeldinger på disse møtene, og det var ikke så rart. Det er ganske unikt å få lov til å sette seg ned å reflektere, lære og dele kunnskap i en gruppe der alle har samme mål og noenlunde like interesser, og vi var takknemlige for at vi jobbet i en organisasjon som lot oss gjøre dette, til tross for lange avstander og store reisekostnader.

Det unike var at «den beste samlingen ever», var den samlingen som jeg aldri fikk forberedt ordentlig. Det var den samlingen der forberedelsene måtte vike plass for et annet hasteprosjekt, slik at jeg hadde improvisert hele opplegget og gitt deltakerne ekstra mye tid til å bare snakke sammen.

For en målrettet leder gjorde det vondt langt inni sjelen og sende gjengen av gårde på gruppearbeid uten noe mål og mening, med en enkel oppfordring om å snakke om hvordan dere jobber på hver enhet og ta med mest mulig læring tilbake. Og så ble det «den beste samlingen ever»??

Hva ledere tror

Jeg er nok ikke den eneste lederen som har tenkt at det som jeg skulle formidle var det viktigste på samlingen. Jeg brukte vanligvis disse arenaene til å snakke om visjoner og mål, utarbeide strategier og handlingsplaner, jobbe systematisk med forbedringsarbeid, i tillegg til at jeg forsøkte å benytte anledningen til å dele noe ny kunnskap.

Tid til å snakke sammen? Det kan vi vel gjøre under middagen.

Det er lett å glemme at det jeg skulle formidle, kunne gjøres på så mange andre måter enn i det ettertraktede forumet. Det var snakk om en-til-mange-kommunikasjon. Hadde det vært i dag kunne jeg ha holdt et Teams-møte, invitert til webinar, laget en livesending, sendt ut en video, eller skrevet en mail, for den saks skyld. Jeg sier ikke at mitt budskap var uviktig på noen måte. Jeg erkjenner bare at det kanskje ikke var det viktigste å snakke om på den knappe tiden vi hadde til rådighet.

Den aller viktigste dialogen på disse samlingene skjedde mellom deltakerne. Dialog mellom mennesker som bare møtte hverandre to ganger i året, som hadde mange av de samme erfaringene og utfordringene i sin hverdag, og som kunne bruke denne arenaen til å bygge nettverk, være kreative, og løse små og store problemstillinger sammen.

Og jeg er hellig overbevist om at den samtaletiden de fikk i autonome grupper var vel så viktig som alt jeg kunne by på, til tross for all min erfaring, utdannelse og faginnsikt. De mest geniale læringsløsningene i vår organisasjon ble først og fremst utviklet av de som var nærmest kundene, de som kjente hverdagen, de som visste hvor skoen trykket hos en ny og usikker medarbeider.

Lederen som fasilitator

Min rolle ble mer som en fasilitator, en som kunne stille de gode spørsmålene og trigge diskusjonene som brakte oss videre. Og så ta de gode ideene med tilbake til organisasjonen og sørge for gjennomføring. Vel, det vil si, dette ble min rolle, når jeg lærte at min stemme var den minst viktige i rommet, og at den mest essensielle kunnskapen var ute i organisasjonen.

Glimt fra samling i Malaga (2016) 

Jeg var mange år i denne organisasjonen, og fagsamlingene ble stadig bedre. Etter hvert kunne vi telle mer enn 30 personer som var involvert i læring- og utviklingsarbeid, og som alle følte seg som en del av et stort og rikt kompetansefellesskap.

Jeg skal på ingen måte påstå at det er enkelt å få disse interne nettverkene til å fungere optimalt, men det er noen faktorer vi som er ledere kan fokusere på for å gi våre nettverk de beste forutsetninger for å lykkes.

 1. Gi rom for de gode samtalene

Vi har allerede vært inne på det. Det må være tid til å snakke sammen, bli kjent og legge et godt fundament for et rikt samarbeid. Det må være tid til å drøfte ulike problemstillinger og kanskje oppdage de helt geniale løsningene, de smarte ideene som dukker opp, nettopp fordi vi har tid til å snakke sammen. Det handler om å skape gode rammer for kommunikasjon og samhandling fordi vi lar mennesker få tid og mulighet til å bli trygge på hverandre.

Glem heller ikke å gjøre noe gøy sammen på teamet eller i det interne nettverket. Som leder kan du gjerne gi oppgaver som skaper liv og latter, som gir mulighet til å bli kjent med personene bak rollen. Gi rom for gode, felles opplevelser som styrker relasjonene og som gjør at vi føler oss som en del av et fellesskap.

Det kan gjerne være litt crazy. Jeg vet godt hvem som har den beste sangstemmen, de feteste «dance moves’ene» eller forteller de morsomste vitsene i de interne nettverkene jeg har ledet. Er det viktig? Nei. Blir leveransene noe bedre av det? Sannsynligvis ikke. Men de blir i alle fall ikke dårligere. Ingen hadde lyst til å stikke på byen eller gå hjem etter middagen når vi møttes, og vi fikk noen himla hyggelige opplevelser og gode minner med på kjøpet. PS. De kule tingene kan like gjerne gjøres på morningen, man må ikke spise middag sammen for å ha deg gøy.

2. Skap kultur for deling (sharing is caring)

Legg til rette for en god delingskultur i teamet. Gi kred til dem som deler med andre, og vær forsiktig med å gi ekstra fordeler til den som tviholder på sin kunnskap for å bli uunnværlig i teamet. Snakk om verdien av å dele kunnskap, hva det innebærer å være en lærende organisasjon, og vis med handling at det lønner seg å dele av sin kunnskap.

Om det er teammedlemmer som kommer med de gode ideene og de gode løsningene, pass på at du gir æren til den som æres bør, og vis teamet at du gjør det. Om du bringer en idé fra teamet videre til ledergruppen, vær tydelig på hvem som står bak ideen og løft frem dine medarbeidere også utenfor teamet.

En god delingskultur handler også om at det skal være lov til å fortelle om ting som vi er stolte av. Ofte kan Janteloven være en gedigen snubletråd som hindrer for verdifull deling, fordi man ikke vil skryte av egne prestasjoner. Når vi ikke tør å snakke om det som vi har lykkes med, så vil jo heller ikke andre oppdage de gode ideene som det er verdt å dele, eller få mulighet til å lære fra den som er virkelig god på noe.

I et internt nettverk jeg ledet for en stund tilbake hadde vi jevnlige møter der hver deltaker fikk i oppgave å fortelle om egne leveranser og prosjekter, og gjerne si noe om hva de var ekstra stolt av akkurat nå. Og i nesten hvert eneste møte resulterte dette i at noe ble delt rett etter møtet. Deltakerne fikk inspirasjon og nye ideer til sin egen hverdag, eller de kunne spare tid og ressurser ved å bruke eller ta utgangspunkt i noe som noen andre i nettverket allerede hadde laget.

3. Kommunisere tydelige forventninger

Det siste jeg vil nevne til deg som leder interne eller eksterne nettverk, er betydningen av tydelige forventninger. Hva er målet med dette nettverket? Hva forventes av deltakerne når vi møtes? Hva forventes mellom møtene? Hvordan kan vi sammen nå det målet som vi har satt oss?

Et lite eksempel. I dag har vi en tendens til å ta frem mobilen i ethvert ledig øyeblikk, enten det er for å sjekke mailen eller scrolle på sosiale medier, men det sier seg selv at vi ikke er særlig sosiale når vi gjør dette, og det er en mindre vellykket strategi om du skal bygge relasjoner til mennesker rundt deg. Da jeg ledet interne fagsamlinger sendte jeg ut en mail i forkant der jeg ba hver enkelt planlegge for sitt fravær den tiden samlingen varte, gi beskjed til sin leder og kolleger, samt aktivere fraværsassistent på mailen. I noen tilfeller sendte jeg også mail til deltakerne’s nærmeste leder en stund i forveien, der jeg informerte dato og tid, sa litt om mål og innhold og forklarte at vi hadde tett program, slik at medarbeiderne dessverre ikke kunne være tilgjengelig på mail og telefon underveis. I dag har vi en tendens til å anta at folk skal kunne gjøre jobben sin selv om de er på kurs eller møter, noe som skaper en unødig stressmoment for den enkelte, og som kanskje også gjør at vi får mindre ut av ulike læringsaktiviteter.

Vi var tydelige, og det ble akseptert og forstått. Det ble til og med verdsatt, fordi vi gjorde det enklere for andre ledere å planlegge. Noen ganger har vi mennesker en tendens til å bare anta at andre folk må forstå. Det pleier ikke å fungere så bra.

Når vi møttes på en fagsamling, sa jeg igjen noe om forventningene. En vennlig påminnelse om at vi har en organisasjon som betaler for at vi skal få mulighet til å møtes, dele erfaringer og lære av hverandre. At det er vårt ansvar å utnytte denne tiden på en god måte. Og at det kan være lurt å legger telefonen bort i pausene, om vi kan.

Synes du det var strengt? Litt overtydelig? Jo, kanskje det. Det var verdt det. Når jeg tenker tilbake på  disse samlingene gikk vi fra å ha en gjeng som sprang til hver sin mobil ved første mulighet, til å se at «klikkene» forsvant, alle snakket med alle, og vi fikk en utrolig sammensveiset gjeng og en helt unik samarbeidskultur. Jeg har sjelden vært på samlinger med bedre stemning og mer positiv energi enn med akkurat denne gjengen.

Når jeg leder eksterne nettverk lager vi spilleregler – sammen. Det er gruppen som setter forventningene, etter helt ordinære demokratiske prinsipper, flertallet bestemmer. Og til slutt det som er så selvsagt at det kanskje ikke må nevnes. Det holder ikke at du som leder kommuniserer disse forventningene. Du må også gjøre det. Folk gjør ikke som du sier, men som du gjør. Vær et godt forbilde.

Ikke bare et lederansvar

Lederen kan tilrettelegge for, men det er deltakerne som avgjør om et nettverk blir godt eller dårlig. Alle har et ansvar for at det fungerer. Om du er med i et nettverk, er det mest av alt opp til deg selv hvor mye du får ut av det. Jeg hører så ofte på lederkurs eller samlinger at deltakerne sier, «Dette var sykt nyttig. Vi har jo akkurat de samme problemstillingene. Vi må snakke oftere sammen», for og så reise tilbake hver til sitt, og ikke gjøre noe mer med det før lederen arrangerer ny samling.

Verdien i gode nettverk handler vel så mye om den enkeltes ansvar. Hvis du tenker at det vil være lurt å holde kontakten med noen, så gjør det. Ja, jeg vet at hverdagen er travel. Ja, jeg vet at det er lett å glemme det bort. Det er nettopp derfor jeg nevner det. For det er jo faktisk opp til deg selv om du prioriterer nettverk og relasjoner, og det er opp til deg å vurdere om du ønsker å gjennomføre det som du selv har tenkt det ville være smart å gjøre. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger, så enkelt, og samtidig så vanskelig. Kan du kjenne deg igjen?

Et siste lille tips til deg som nettverksdeltaker: Våg å spørre om hjelp. Vi er som regel  gode til å dele, støtte og hjelpe andre, men altfor mange er redde for å be om hjelp. Vi er redde for å bry noen.

Men tenk om det egentlig er sånn at folk liker å bli spurt. At det er hyggelig å kunne bidra? Når du spør gjør du det enklere for andre å kunne hjelpe, og det blir kanskje enklere for dem å spørre deg en annen gang. Det er jo noe av det nettverk handler om, å kunne hjelpe hverandre.

Verdien av nettverk
Jeg tror at verdien av nettverk er enorm. Det bør virkelig ikke undervurderes. Jeg kunne nevnt utallige eksempler fra eget liv, både privat og profesjonelt, og ikke minst hvor mye nettverk og relasjoner har betydd etter at jeg startet opp egen virksomhet.

Et eksempel på dette er en lang rekke av gjestewebinarer som jeg har holdt i Leonda siden oppstarten, med spennende og kunnskapsrike gjester som deler av sine erfaringer. Noen av dem har vært i mitt nettverk i årevis, andre er anbefalt av noen i mitt nettverk, og andre igjen er helt nye for meg. Jeg har hørt dem i et foredrag, lest noe de har publisert eller oppdaget dem i en podcast. Og så har jeg rett og slett bare tatt kontakt med ulike mennesker som jeg synes det kunne være spennende å snakke med.

Det fantastiske er at 9 av 10 har stilt opp når jeg spør, både av kjente og ukjente. De har takket ja og vært villig til å bruke av sin tid for å dele kunnskap på Leonda sine gjestewebinarer. Jeg er oppriktig takknemlig over å møte så mange vidunderlige mennesker. Noen ganger er det å spørre om hjelp så mye lettere enn vi tror.

Neste uke skal jeg møte nok en dyktig leder på Leonda sitt gjestewebinar der temaet er nettverk. Trine Lise Ness Grimstad er en «rå nettverksbygger» og vet virkelig hva dette med nettverk egentlig handler om. Hun er en raus person som alltid tenker på hvordan hun kan bistå andre, f.eks. ved å koble sammen noen som kunne ha nytte av å bli kjent med hverandre. Og det var nettopp det hun gjorde da jeg var på utkikk etter ny jobb for  11-12 år siden. Jeg nevnte det i forbifarten, og hun responderte umiddelbart med «Oi, så bra. Jeg vet noen som trenger akkurat din kompetanse». Trine Lise tok en telefon, tre dager etter var jeg på intervju, og en knapp uke senere hadde jeg signert ny arbeidsavtale på en spennende lederstilling hos et stort, globalt foretak.

Flaks? Tja, kanskje det. Den britiske forskeren Richard Wiseman hevder at det å ha flaks i livet handler om benytte seg av de mulighetene som kommer din vei. Mennesker som er heldige, er rett og slett bare flinkere til å legge til rette for gylne muligheter i livet, de er oppmerksomme nok til å se hva livet byr på, og de velger å benytte seg av de mulighetene som kommer.

Jeg er hellig overbevist om at mennesker som skaffer seg gode og verdifulle relasjoner og bygger nettverk får tilgang på flere muligheter. Og på den måten kan du kanskje være din egen lykkes smed og skaffe deg litt mer flaks i livet? Lykke til.