LEDERSKAP

Birgitte Lange er en av dem som setter spor. Hun bidro i HR-poddens episode 165, satt i panelet på tidenes første HR-podden LIVE, og hun kommer til Leonda-nettverket til høsten for å snakke om kriseledelse og krisetrening. Vi gleder oss til å få besøk av en klok og erfaren ledelsesrådgiver, mentor og foredragsholder med solid erfaring i ryggsekken.

For henne startet lederreisen tidlig

Etter utdanning som statsviter ved Universitetet i Bergen gikk hun raskt inn i roller der ledelse ikke først og fremst handlet om strategi og struktur, men om mennesker i sårbare livssituasjoner. Barnevern, enslige mindreårige asylsøkere, barn som lever i fattigdom og religiøse minoriteter har vært en del av konteksten hun har vært leder i.

Og når vi snakker med Birgitte om hva hun vil trekke frem, så beskriver hun to tydelige spor i arbeidslivet: ledelse og utenforskap.

Å lære ledelse ved å lytte

Tidlig i lederlivet gjorde Birgitte seg særlig én viktig erfaring. Hun så ledere som var autoritære, lite interessert i andres perspektiver og visste intuitivt at slik ville og kunne hun ikke lede.

Så da hun selv skulle lede mennesker som var eldre og mer erfarne enn henne, ble ting raskt tydelig: Hun hadde to ører og én munn og skulle bruke dem deretter.

– Jeg skjønte fort hvor mye de kunne og visste, og at min viktigste oppgave var å legge til rette for at de skulle få gjort jobben sin best mulig. Og det var definitivt ikke å belære dem.

Denne erfaringen ble grunnleggende for hennes lederstil. I møte med mennesker i sårbare livssituasjoner lærte hun betydningen av å lytte og dermed aldri redusere mennesker til situasjonen de står i.

Som hun selv sier, med et sitat fra Kirkens Bymisjon:

Ingen er bare den du ser.

Psykologisk trygghet i praksis

For Birgitte har lytting alltid vært mer enn en kommunikasjonsferdighet, men et absolutt lederverktøy.

– Jo mer og bedre jeg lyttet, jo mer forstod jeg hvordan den andre tenkte. Og som regel har folk veldig gode tanker og innspill hvis jeg faktisk tar meg tid til å lytte ordentlig på dem.

Og når en leder lytter mer enn hen snakker, ja, da skjer det noe i gruppen. Flere perspektiver kommer frem, rommet blir større og flere tør å dele uferdige tanker – også de som vanligvis ville holdt igjen.

Å trene på å lytte handler derfor ikke om teknikk alene, men rett og slett om å tåle stillhet. Ikke måtte fylle den og ikke anta hva som kommer. Ikke konkludere for tidlig, men heller alltid sjekke om du faktisk har forstått.

Og i forlengelse av det så jobbet Birgitte med psykologisk trygghet i grupper lenge før hun visste at det het nettopp det. For henne har det alltid handlet om å få grupper til å fungere best mulig også når det finnes uenigheter.

– Psykologisk trygghet betyr ikke at vi skal være enige eller ha god stemning hele tiden. Det betyr at vi tåler uenighet, oppmuntrer til meningsmangfold og deretter er lojale når beslutningen er tatt.

Når tryggheten i en gruppe begynner å forsvinne, er det ikke alltid lett å se det med en gang, men tegnene finnes jo der.

Noen deltar mindre, folk holder seg til sine egne saker og helheten forsvinner.

Lederansvaret kan ikke delegeres bort

Birgitte er tydelig på at lederrollen innebærer et reelt ansvar. Beslutninger angår mange, og for å ta gode beslutninger må ulike perspektiver frem.

Involvering er viktig, men også effektivt mulig. Når folk føler seg sett og hørt så forsoner de seg lettere med en beslutning, også de gangene når de faktisk er uenig.

Når perspektiver står langt fra hverandre, så er Birgitte sine første grep å anerkjenne dem og deretter sette ord på dem. Så forsøker hun å skille mellom misforståelser og reelle uenigheter. Og når beslutningen først er tatt, så er hun bevisst på å formidle at motforestillingene er forstått selv om hun velger en annen retning.

Og under HR-podden LIVE så sa Birgitte:
Jo mer jeg er meg selv, jo lettere er det for andre å være seg selv.

Å komme dit har nok kostet. Hun har brukt mye tid på selvutvikling; terapi, lesing, kurs, samtaler og refleksjon. Noen ganger av nødvendighet, andre ganger av nysgjerrighet.

Resultatet er ikke perfeksjon, men en trygghet.

– Jeg kjenner meg selv godt og står støtt i møte med omverden som den jeg er.

Hun er også ærlig på hvor krevende det kan være å vise sårbarhet som leder. Under et samlivsbrudd måtte hun balansere behovet for å være åpen med ansvaret hun hadde som leder, og det var viktig for henne at ledergruppen ikke skulle bli en terapigruppe samtidig som det var viktig at de forstod hvorfor hun var litt mer tynnhudet enn vanlig.

Og når en leder tør å vise egne begrensninger, da skjer det noe viktig: Det blir lettere for alle andre å be om hjelp også. Og det å be om hjelp blir til en styrke og ikke en svakhet.

Så når Birgitte ser tilbake er det én ting hun skulle ønske hun visste tidligere:

At de fleste ansatte i utgangspunktet ønsker å gjøre en god jobb og har langt mer kompetanse enn de ofte får vist.

Det ledere ofte undervurderer, mener hun, er sin egen rolle som rollemodell. Ledelse er ikke noe du gjør i tillegg til «den egentlige jobben». Å være leder er en fulltidsoppgave, og alle i organisasjonen er tjent med at du gjør den med hele deg.

Så det hun håper mennesker tar med seg etter å ha jobbet med henne, er ikke én metode eller ett verktøy, men betydningen av fellesskap, humor og humør.

For som hun selv sier: Vi er mye bedre enn jeg

---

Har du lyst til å høre mer om Birgitte Langes erfaring med å bygge psykologisk trygghet? Sjekk ut HR-poddens episode 225 og 226 om psykologisk trygghet i arbeidslivet.

Til høsten kommer Birgitte til Leonda-nettverket for å snakke om Kriseledelse og krisetrening i praksis i forbindelse med nasjonal sikkerhetsmåned. Mer om Birgitte og hennes arbeid på birgittelange.no